Håp og hardt arbeid i en pakke

Vi har fått pakker innen kreftbehandling, og både politikere og helsearbeidere snakker i dag om pakkeforløp med den største selvfølgelighet. I sommer kom turen til psykisk helse og rusfeltet, skriver fagdirektør i Bergensklinikkene, Kari Lossius. Mens kreft vanligvis bare er kreft, er rusmiddelavhengighet mye mer enn bare rus. Foto over: Marita Aarekol.

De norske ruspakkene er et resultat av et fruktbart samarbeid mellom fagfolk, brukere og helsemyndigheter. De legger vekt på brukermedvirkning og pårørende, og de understreker betydningen av å lage gode løp for alle pasienter uansett hvor man bor. Det er veldig bra, og det vil trolig kreve en massiv utbygging av nye og gode tjenester landet rundt.

Men det er noe med dette ordet «pakkeforløp».

Jeg liker det ikke, jeg har prøvd å venne meg til det, men får det ikke til. Helt siden jeg hørte det for første gang på en konferanse i Danmark har jeg mislikt det. Den gangen reagerte jeg ikke bare på ordet, jeg reagerte ennå sterkere på det som ble sagt om pakkene. Danskepakkene var nøye designet etter ulike diagnoser, herunder antall timer, målepunkter og finurlige meldesystem. For eksempel besto angstpakken av 15 timer kognitiv terapi, mens pakken for personlighetsforstyrrelser var på 40. Dette var en av de lidelsene som fikk flest antall timer, og flere behandlere tok til orde for å gi pasientene alvorlige diagnoser slik at de kunne få tilstrekkelig tid til å gjennomføre den behandlingen de trengte.

Vi norske ristet på hodet og takket høyere makter for at dette kun var et dansk fenomen. I Danmark hadde finanskrisen nådd terapirommet som nå ble styrt av bunnlinjen. Vi hadde heldigvis oljen.

Som alle vet er dette nå historie. Helt uavhengig av oljeprisene har vi fått pakker innen kreftbehandling, og både politikere og helsearbeidere snakker i dag om pakkeforløp med den største selvfølgelighet. I sommer kom turen til psykisk helse og rusfeltet. Forløpene er nå pakket inn, de har vært ute på høring og mange har engasjert seg underveis.

Bra er det, for ruspakken(e) vil danne grunnlaget for rusbehandling i mange år fremover. Da er det viktig at alle forhold blir drøftet skikkelig, for som Espen Arnevik skrev i Tidsskriftet for Norsk psykologforening i 2016, er kreft noe annet en rus.

Det er lettere å forutsi utviklingen av en kreftsvulst enn av en ruslidelse, og mens kreft vanligvis bare er kreft, er rusmiddelavhengighet mye mer enn bare rus. Mens de aller fleste kreftpasienter vil takke ja og stille opp til avtalt behandling, vil mange pasienter med en rusmiddelavhengighet lettere være ambivalente til behandling. De risikerer i større grad enten ikke å møte opp til avtalen eller å droppe ut av behandlingen.

Risikofaktorer for tilbakefall og hva som kjennetegner god oppfølging vil også måtte bli veldig forskjellig avhengig av diagnose, alvorlighetsgrad og tilleggsbelastninger. Tidligere avdelingsdirektør i Avdeling for rusmedisin, Ola Jøsendal, sammenlignet rusbehandling med månelanding. Det er et godt bilde på hvor komplekst og sammensatt dette fagfeltet er. Så kanskje må vi spørre oss: Kan månelandinger favnes av pakkeforløp, eller hvordan kan vi lage pakker som blir gode redskaper og hjelpemidler i dette ofte krevende, men veldig givende arbeidet?

Logistikken i pakkeforløpene skal styres av en forløpskoordinator. Dette er kanskje en god idé, men vi må passe oss vel for ikke å lage nye organisatoriske ledd som ytterligere kompliserer veien inn til behandling. Gode intensjoner har aldri vært nok til å lage god behandling.

I 2018 blir pakkene en realitet. Jeg håper de gir rusfeltet et faglig løft til glede og nytte for både brukere og fagfolk. La oss håpe at vi kan putte i pakken det som er det vesentlige for god behandling: Å bygge opp gode relasjoner, vise respekt og likeverd, kunne lytte, prøve å forstå, sette mål, justere gamle mål, lage nye, starte på nytt, bekrefte følelser og tanker, se sammenhenger, lage planer for så å lage nye planer – og aldri å gi opp.

Skrevet av Kari Lossius
fagdirektør Stiftelsen Bergensklinikkene

 

Publisert i BT 11.11.17

 


Les også

→ Kari Lossius: 638 dødsfall og et stortingsvalg